Når denne spalten publiseres, kan jeg være den stolte eieren av klokkeradioen som sto på nattbordet på Philip Roths hovedsoverom.
Du kjenner Philip Roth, forfatteren av klassikere som «Goodbye, Columbus», «Portnoy's Complaint» og «The Plot Against America», som vant National Book Award og Pulitzer-prisen? Han døde i fjor, og forrige helg ble noen av tingene hans solgt på en dødsboauksjon med nettbudgivning.
Klokkeradioen er en Proton modell 320, og det er ikke noe spesielt med den annet enn at den sto på Philip Roths hovedsoverom.
Antagelig var det det Philip Roth så på når han våknet midt på natten av at en del av hjernen hans gnagde på et bestemt skriveproblem. Mens han stirret på de opplyste tallene i displayet, forbannet han lidelsen som hindret ham i å sove dypt, eller var det en trøst å vite at selv mens han var i ro, skrev en del av ham?
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ønsker å eie noe som eies av Philip Roth, men da jeg kom over auksjonen på nettet, ble jeg litt besatt.
Dessverre har jeg allerede blitt overbudt på den manuelle Olivetti-skrivemaskinen Roth brukte tidlig i karrieren. IBM Selectric-modellene Roth gikk over til senere er også for rike for mitt blod.
Jeg har hatt øynene på en skinnsofa fra Roths skrivestudio som du ville kjørt forbi hvis den sto gratis på fortauskanten. Den er ripete og flekkete, slitt til det ugjenkjennelige. Jeg kan nesten lukte mosten gjennom dataskjermen, og likevel stirrer jeg på den. Jeg vurderer å legge inn et bud og prøver å beregne hvor mye det vil koste å få den sendt til meg. Kanskje jeg ville tatt en biltur og leid en lastebil for å bringe den tilbake. Jeg ville fått en historie ut av det: «Meg og Philip Roths mugne sofa tvers over Amerika.»
Selv om mitt eget arbeidsområde er fullstendig hverdagslig – et ekstra soverom med et skrivebord – har jeg alltid vært interessert i å få glimt inn i forfatternes skrivemiljøer. På en bokturné for mange år siden sørget jeg for å sette av tid til Rowan Oak, William Faulkners tidligere hjem i Oxford, Mississippi. Det fungerer nå som et museum hvor du kan se skriverommet hans, innredet slik det kan ha vært da han jobbet, med glass på et bord i nærheten. I et annet rom kan du se omrisset til romanen hans «En fabel» skissert direkte på veggene.
Hvis du besøker Duke University, kan du se Virginia Woolfs skrivebord, et solid eikeverk med hengslet topp for oppbevaring og en malt scene av Clio, historiens muse på overflaten. Roths eiendom tilbyr ikke noe så fancy, i hvert fall ikke i denne auksjonen.
Det skal være ordene som betyr noe, ikke gjenstandene rundt skaperen deres. Roths verandamøbler i rotting (null bud per i skrivende stund) er ikke kilden til hans geni. Kanskje gjenstandene i seg selv ikke er så viktige, og jeg gir dem en mening de ikke fortjener. Papirene og korrespondansen som er relevante for Roths litterære karriere oppbevares på Library of Congress, hvor de vil bli bevart og forhåpentligvis tilgjengelige for alltid.
John Warner er forfatteren av «Hvorfor de ikke kan skrive: Å drepe femparagrafessayet og andre nødvendigheter».
1. «Kanskje du burde snakke med noen: En terapeut, HENNES terapeut og våre liv avslørt» av Lori Gottlieb
Alt sakprosa, primært narrativt, men også om noen underliggende kulturelle/eksistensielle problemer. Jeg har akkurat det jeg trenger: «Heartland: A Memoir of Working Hard and Being Broke in the Richest Country on Earth» av Sarah Smarsh.
Når jeg leser en ny utgivelse som er sterkt verdt å anbefale, setter jeg den på en post-it-lapp på datamaskinen min, og fra det øyeblikket av er jeg på utkikk etter den rette leseren. I dette tilfellet passer Jessica Francis Kanes stillferdige, kraftfulle «Rules for Visiting» perfekt for Judy.
Dette er fra februar, en rekke forespørsler jeg feilsendte i min egen e-post. Jeg får ikke til alle, men som en liten gest kan jeg i det minste erkjenne at de eksisterte. Siden februar har Carrie absolutt lest flere bøker, men basert på denne listen anbefaler jeg «Bad Things Happen» av Harry Dolan.
Publisert: 23. juli 2019